Per Lie

Takk til Vegar Koch Lie, Pers nevø, for flott tale om Per som heldigvis kom på trykk lenger nede på minnesiden. Bare synd at ikke alle som var i kirken fikk gleden av å høre den. Sånn er det når lyden/mikrofonen svikter. Håper mange får beskjed om at de kan lese den! Hilsen Eva i "Holmengjengen"

Per var en stødig kar, ulastelig antrukket med et varmt smil på lur og en reflektert kommentar til temaer som var oppe til diskusjon. Per var et opplagt medlem av Holmengjengen etter at vi for ca. tyve år siden tok opp igjen kontakten fra ungdomstiden. Holmengjengen har utvilsomt hatt mange staselige middager, men hva vi ble servert i Drammensveien i november 2016 tok prisen! Det ble uttrykt slik dagen etterpå: «Kjære Per - Tusen, tusen takk for å ha gitt oss en strålende kveld. Alt var helt perfekt. Sjelden eller aldri har vi fått så god mat og drikke! Jeg skjønner meget godt at Hos Thea tidligere er stemt opp til førsteplass blant Oslos 980 restauranter av brukerne på nettstedet «TripAdvisor». Kvelden gikk bare så alt for fort. Jeg håper du vil ha forståelse for at etterfølgende arrangementer av ulike grunner nok må nedskaleres noe .». Vedlegger et bilde av gjengen rundt middagsbordet.

Skjønte det kunne være vanskelig å høre det som ble sagt i kirken i dag. Her er talen jeg holdt, Tett oppunder ordrett. Takk for en veldig fin avskjed. "Kjære Kjetil, Kjære Mamma og Pappa, Kjære Tone og Rune og resten av Veistenfamilien Som min kjære søster så fint skrev på minnesiden: «fineste onkelen vår er død». Vi var sjeldent glade i onkel Per. Kjernefamilien med farmor og farfar, Per og oss fire var ofte samlet og opplevdes sjelden komplett uten at onkel Per var med. Per møtte oss alltid på vårt nivå med fleip og lek. Han hadde egen «dessertmage» og alliert med ham kunne vi alltid ta mer dessert. På juleaften ertet han oss med å fortære ribba ekstra langsomt mens vi trippet etter gavene, alltid akkompagnert til uhemmet skryt av den sprø svoren. Han var der i bursdager og på juleaften, han luktet det helt til Briskeby hver gang farmor lagde snitter i Nydalen. Hans visuelle sans avgjorde mang en familiær diskusjon om innredninger og utbygginger og han ble ofte kalt inn til rådslagning om slikt. Når farmor og farfar hadde runde dager var det ofte han som holdt selskap og benyttet anledningen til å sjarmere de gamle tantene nokså røde i kinnene med sin stil og personlighet. Han beæret oss også med dagsvisitter på hytta i påskesnøen ulastelig antrukket i småsko, finskjorte og et par sjeldent kule solbriller. Ingen gjorde ting med samme finesse som onkel Per. Til og med røykingen fikk han til å se stilig ut, ingen kunne ta livet av en Marlboro med samme eleganse. Som liten ville jeg bli som onkel Per, ikke bare fordi han var kul, verdensvant og visste å sette pris på livet. Han var et veldig bra menneske. Han kunne ting som gjorde at omgivelsene lyttet, han så mennesker og han så på mennesker. Med respektfull, men skarpskodd, ironi kunne han også avvæpnet de fleste. Han leste ikke så mye av Kafka og Tolstoij, men derimot biografier og et rikholdig utvalg av dags-, ukes- og månedspresse ble fortært fra perm til perm. Per var ekstremt godt orientert og tilsvarende sta. Som spirende voksne lærte vi fort at det sjelden var noen god ide å ta aktualitetsdiskusjoner med vår kjære onkel. Leiligheten I Eilert Sundts gate var en Pandoras eske. Kjersti og jeg gledet oss alltid. Den var stor, gammel og delikat. Den luktet som Onkel Per. Den var verdens beste sted å leke gjemsel. Den hadde kabel-TV med Sky-Channel. Det var her vi ble introdusert for nye ukjente retter og kontinentale vaner som dekketallerkener og hvileretter. Det var alltid noe nytt og spennende. En TV som kunne svinges med motor, en ny dristig farge på en vegg, et nytt kunststykke eller nye nytt i Winbladsamlingen. Og ikke minst; det var tapet med nakne damer i sølv på toalettet. Utover på 90-tallet fikk utviklingen I leiligheten en twist. Fargene ble vassere, det myke vegg-til-veggteppet ble byttet ut med stavparkett I bjørk. Buesofaen ble erstattet med stramme sofaer I brunt skinn og oftere og oftere sa Per «vi» der han tidligere hadde sagt «jeg». Det kom et ekstra navn på ringeklokken og en bag med hockeyutstyr diskre plassert i den mørke enden av korridoren. Jeg opplevde Per roligere og tryggere og det var godt å forstå at han hadde møtt noen han delte kjærlighet og tanker med. Jeg er helt sikker på at Per var stolt og ville fortelle, men det ville ikke helt frem. Lie-slekta er arvelig belastet med en litt merkelig kombinasjon av litt stor intimsone, mye følelser, lettrørthet og en god porsjon stahet. Ting ble ikke alltid snakket ut, ikke alt har alltid vært like lett å snakke om. Onkel Pers tidlige forsøk på ærlig åpenhet hadde nok noe problemer med å passere generasjonskløften. Per brant seg og vernet i mange år om deler av privatlivet for familien. Av respekt spurte vi ikke. Da farmor og farfar var borte fikk vi møte den fine mannen han hadde delt de foregående 20 årene med og det åpnet seg et vindu inn i det kjærlige, spennende og opplevelsesrike livsnyterlivet Kjetil og Per levde. Vi opplevde også at det ble strukket ut en arm som vi ikke alle var like flinke til å gripe og både Kjersti og jeg har hatt noen runder med oss selv for at vi ikke har vært der så mye som vi burde gjennom siste del av liv og sykdom. Kjetil, jeg vil takke deg for alt du har vært for onkel Per og for den klippen du har vært gjennom tre år med Pers sykdom. Tone, på vegne av vår del av familien vil jeg takke deg for alt du har gjort for Onkel Per. Til hele familien Veisten vil jeg si takk for at dere favnet så tett om vår kjære onkel Per." /vegar

Så leit å høre. Jobbet med Per for 8 år siden. Trivelig og alltid blid. Hvil i fred.

Kjære Per Takk for et godt og langt vennskap. Vi vil savne din lune humor og din kunnskap. Alle våre prøvejulaftner og 17mai fester. Mange gode minner. Hvil god vår venn .

Ditt gode vesen og glimt i øyet vil bli dypt savnet Per

En siste hilsen

Tusen takk for alle fine samtaler på selskapene 17MAI. Og for hyggelig prat over verandaen når jeg var på vei til eller fra Gabelshus

Fineste onkelen min er borte. Han som insisterte på at han hadde elleve fingre og fikk meg til å telle dem igjen og igjen og igjen. Han som spiste alle lakrisbåtene. Han som var streng, men rettferdig da han ga meg karakter på fargelegging. Han som alltid hadde tid til meg. Han kjørte alltid Mercedes, var alltid pent kledd, han var der alltid når familien var samlet. Jeg elsket han som liten. Så blir man eldre og andre ting tar ens tid. Men kjære Onkel Per du hadde og vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg kommer alltid til å være lei meg for at jeg ikke tok meg tid til å si hade. Jeg trodde jeg hadde mer tid. Kjersti (Bildet er fra min seksårsdag, des 1984)