Jo-Anne Henden (Pikenavn Dunkerley) ble født i Halifax, Nova Scotia på østkysten av Canada. Hennes far (George William) var en løytnantoffiser I den kanadiske marinen mesteparten av livet. Hennes mor (Margaret Walker) var utdannet grunnskolelærer for barn med spesielle behov. Jo-Anne og hennes søster, Lois, hadde en fantastisk barndom og oppvekst og tilbrakte de fleste somre i barndommen på en familiehytte de hadde ved Northumberland-stredet i New Brunswick. Det var starten på Jo-Anne’s livslange kjærlighet til havet.
Hun gjorde det bra på skolen, men hennes virkelige lidenskaper var sport og sosialisering med sin store vennekrets. Hun var en ivrig svømmer og fikk bronse medalje og livvakt sertifisering. Hun jobbet som frivillig svømme lærer for funksjonshemmede barn. Jo-Anne fulgte i sin mors fotspor og tok lærerutdanningen. Hun underviste i grunnskolen i noen år før hun møtte sin fremtidige ektemann.
Jo-Anne møtte Torbjørn Henden i Montreal i 1965. Torbjørn jobbet da som maskinsjef hos Olsen og Ugelstad på M / S Svanefjell og det startet med at Torbjørn inviterte Jo-Anne ut på middag og dans og de fant tonen ganske raskt. Torbjørn spurte Jo-Anne om å gifte seg med han året etter og hun sa ja.
Jo-Anne ankom Norge i juli 1967. Jo-Anne og Torbjørn ble gift i Oslo i desember 1967 med påfølgende bryllupsreise i Sandefjord.
Det første året var vanskelig for Jo-Anne. Torbjørn var ute på sjøen tre måneder av gangen for å kunne forsørge familien og Jo-Anne var alene i lengre perioder I et nylig kjøpt hus litt utenfor Oslo på et sted som heter Kråkstad. Hun hadde ingen slektninger, venner, jobb, og heller ikke snakket hun norsk på den tiden, så det var en stor utfordring, men som hun taklet bra under omstendighetene, med stort engasjement og pågangsmot. Hun og Torbjørn bestemte seg for å flytte til Canada i 1969 for å prøve lykken der. Torbjørn fikk seg raskt jobb som tredje maskinist med Shell Canada på en oljetanker. Jo-Anne jobbet også i en kort periode, før hun fødte sin første sønn, Tore-Jan i Montreal 23. oktober 1970.
Da Torbjørn ikke fikk brukt sin utdanning som maskinsjef I Canada, grunnet andre regler enn Norge bestemte de seg for å flytte. Jo-Anne, Torbjørn og Tore-Jan forlot Canada og flyttet til Norge, nærmere bestemt til Oslo våren 1971.
Der bodde familien først på Lambertseter og deretter flyttet de til Majorstua som var der familien slo rot og ble litt større når hun og Torbjørn fikk en sønn til Mikael som ble født 3. februar 1976.
Gjennom sine to sønner, fikk hun også gleden av å bli bestemor til tre flotte barnebarn som betydde utrolig mye for henne.
Conrad (sønn til Tore-Jan og Thiam) født 14. april 1998
William (eldste sønn til Mikael og Bianca) født 27. juni 2009
Phillip (yngste sønn til Mikael og Bianca) født 15. mai 2015
I de 46 årene som Jo-Anne levde i Norge, hadde hun mange forskjellige deltids og korttids stillinger med kontorarbeid innenfor offentlig sektor, primært helsevesenet, før hun til slutt var så heldig å få seg jobb i Norad, hvor hun som kontordame fikk muligheten til å stige i gradene takker være de bekjentskapene hun stiftet, hennes gode humør, profesjonalitet, pliktoppfyllende og trofaste integritet med hensyn til sine arbeidsoppgaver, samt at hun var en mester i å organisere og passe på sine kollegaer. Mot slutten av sin karriere hadde hun jobbet seg opp til kontorfullmektig (med ansvar for Amor avdelingen) og dette til tross for at hun parallelt hadde oppdratt og passet på sine to barn og ektemann som alltid fikk høyeste prioritet. Hun ble av alle som kjente henne sett på som en veldig glad og positiv, karismatisk dame og som en svært empatisk person med mye omsorg for sine omgivelser og alle mennesker hun kom i kontakt med.
Jo-Anne kalte Norge sitt hjem i den siste halvdelen av sit liv. Hun valgte å flytte fra sitt hjemland som ikke var enkelt, men hun var alltid takknemlig for at barna hennes vokste opp i et sunt og trygt miljø, med fokus på tradisjoner og gode sterke verdier.
De siste 10 årene av Jo-Anne sitt liv ble hun mer og mer plaget av sykdom som gjorde det gradvis vanskeligere for henne å gjøre det hun likte mest som var å reise og være sosial med venner og familie. På tross av hennes sykdom, stilte hun alltid opp for mann, barn, barnebarn, naboer og venner til siste slutt og hun gjorde så godt hun kunne og alltid med et stort smil om munnen.
Hun sovnet stille inn i sin egen seng Torsdag 20. april.
Jo-Anne (Pikenavn Dunkerley) Beatrice Henden vil alltid bli dypt savnet av alle oss som sto henne nær og de som lærte Jo-Anne å kjenne.
Peace and Love
Jo-Anne Henden (Pikenavn Dunkerley) ble født i Halifax, Nova Scotia på østkysten av Canada. Hennes far (George William) var en løytnantoffiser I den kanadiske marinen mesteparten av livet. Hennes mor (Margaret Walker) var utdannet grunnskolelærer for barn med spesielle behov. Jo-Anne og hennes søster, Lois, hadde en fantastisk barndom og oppvekst og tilbrakte de fleste somre i barndommen på en familiehytte de hadde ved Northumberland-stredet i New Brunswick. Det var starten på Jo-Anne’s livslange kjærlighet til havet.
Hun gjorde det bra på skolen, men hennes virkelige lidenskaper var sport og sosialisering med sin store vennekrets. Hun var en ivrig svømmer og fikk bronse medalje og livvakt sertifisering. Hun jobbet som frivillig svømme lærer for funksjonshemmede barn. Jo-Anne fulgte i sin mors fotspor og tok lærerutdanningen. Hun underviste i grunnskolen i noen år før hun møtte sin fremtidige ektemann.
Jo-Anne møtte Torbjørn Henden i Montreal i 1965. Torbjørn jobbet da som maskinsjef hos Olsen og Ugelstad på M / S Svanefjell og det startet med at Torbjørn inviterte Jo-Anne ut på middag og dans og de fant tonen ganske raskt. Torbjørn spurte Jo-Anne om å gifte seg med han året etter og hun sa ja.
Jo-Anne ankom Norge i juli 1967. Jo-Anne og Torbjørn ble gift i Oslo i desember 1967 med påfølgende bryllupsreise i Sandefjord.
Det første året var vanskelig for Jo-Anne. Torbjørn var ute på sjøen tre måneder av gangen for å kunne forsørge familien og Jo-Anne var alene i lengre perioder I et nylig kjøpt hus litt utenfor Oslo på et sted som heter Kråkstad. Hun hadde ingen slektninger, venner, jobb, og heller ikke snakket hun norsk på den tiden, så det var en stor utfordring, men som hun taklet bra under omstendighetene, med stort engasjement og pågangsmot. Hun og Torbjørn bestemte seg for å flytte til Canada i 1969 for å prøve lykken der. Torbjørn fikk seg raskt jobb som tredje maskinist med Shell Canada på en oljetanker. Jo-Anne jobbet også i en kort periode, før hun fødte sin første sønn, Tore-Jan i Montreal 23. oktober 1970.
Da Torbjørn ikke fikk brukt sin utdanning som maskinsjef I Canada, grunnet andre regler enn Norge bestemte de seg for å flytte. Jo-Anne, Torbjørn og Tore-Jan forlot Canada og flyttet til Norge, nærmere bestemt til Oslo våren 1971.
Der bodde familien først på Lambertseter og deretter flyttet de til Majorstua som var der familien slo rot og ble litt større når hun og Torbjørn fikk en sønn til Mikael som ble født 3. februar 1976.
Gjennom sine to sønner, fikk hun også gleden av å bli bestemor til tre flotte barnebarn som betydde utrolig mye for henne.
Conrad (sønn til Tore-Jan og Thiam) født 14. april 1998
William (eldste sønn til Mikael og Bianca) født 27. juni 2009
Phillip (yngste sønn til Mikael og Bianca) født 15. mai 2015
I de 46 årene som Jo-Anne levde i Norge, hadde hun mange forskjellige deltids og korttids stillinger med kontorarbeid innenfor offentlig sektor, primært helsevesenet, før hun til slutt var så heldig å få seg jobb i Norad, hvor hun som kontordame fikk muligheten til å stige i gradene takker være de bekjentskapene hun stiftet, hennes gode humør, profesjonalitet, pliktoppfyllende og trofaste integritet med hensyn til sine arbeidsoppgaver, samt at hun var en mester i å organisere og passe på sine kollegaer. Mot slutten av sin karriere hadde hun jobbet seg opp til kontorfullmektig (med ansvar for Amor avdelingen) og dette til tross for at hun parallelt hadde oppdratt og passet på sine to barn og ektemann som alltid fikk høyeste prioritet. Hun ble av alle som kjente henne sett på som en veldig glad og positiv, karismatisk dame og som en svært empatisk person med mye omsorg for sine omgivelser og alle mennesker hun kom i kontakt med.
Jo-Anne kalte Norge sitt hjem i den siste halvdelen av sit liv. Hun valgte å flytte fra sitt hjemland som ikke var enkelt, men hun var alltid takknemlig for at barna hennes vokste opp i et sunt og trygt miljø, med fokus på tradisjoner og gode sterke verdier.
De siste 10 årene av Jo-Anne sitt liv ble hun mer og mer plaget av sykdom som gjorde det gradvis vanskeligere for henne å gjøre det hun likte mest som var å reise og være sosial med venner og familie. På tross av hennes sykdom, stilte hun alltid opp for mann, barn, barnebarn, naboer og venner til siste slutt og hun gjorde så godt hun kunne og alltid med et stort smil om munnen.
Hun sovnet stille inn i sin egen seng Torsdag 20. april.
Jo-Anne (Pikenavn Dunkerley) Beatrice Henden vil alltid bli dypt savnet av alle oss som sto henne nær og de som lærte Jo-Anne å kjenne.
Peace and Love
Nekrolog Jo-Anne Henden
Jo-Anne Henden (Pikenavn Dunkerley) ble født i Halifax, Nova Scotia på østkysten av Canada. Hennes far (George William) var en løytnantoffiser I den kanadiske marinen mesteparten av livet. Hennes mor (Margaret Walker) var utdannet grunnskolelærer for barn med spesielle behov. Jo-Anne og hennes søster, Lois, hadde en fantastisk barndom og oppvekst og tilbrakte de fleste somre i barndommen på en familiehytte de hadde ved Northumberland-stredet i New Brunswick. Det var starten på Jo-Anne’s livslange kjærlighet til havet.
Hun gjorde det bra på skolen, men hennes virkelige lidenskaper var sport og sosialisering med sin store vennekrets. Hun var en ivrig svømmer og fikk bronse medalje og livvakt sertifisering. Hun jobbet som frivillig svømme lærer for funksjonshemmede barn. Jo-Anne fulgte i sin mors fotspor og tok lærerutdanningen. Hun underviste i grunnskolen i noen år før hun møtte sin fremtidige ektemann.
Jo-Anne møtte Torbjørn Henden i Montreal i 1965. Torbjørn jobbet da som maskinsjef hos Olsen og Ugelstad på M / S Svanefjell og det startet med at Torbjørn inviterte Jo-Anne ut på middag og dans og de fant tonen ganske raskt. Torbjørn spurte Jo-Anne om å gifte seg med han året etter og hun sa ja.
Jo-Anne ankom Norge i juli 1967. Jo-Anne og Torbjørn ble gift i Oslo i desember 1967 med påfølgende bryllupsreise i Sandefjord.
Det første året var vanskelig for Jo-Anne. Torbjørn var ute på sjøen tre måneder av gangen for å kunne forsørge familien og Jo-Anne var alene i lengre perioder I et nylig kjøpt hus litt utenfor Oslo på et sted som heter Kråkstad. Hun hadde ingen slektninger, venner, jobb, og heller ikke snakket hun norsk på den tiden, så det var en stor utfordring, men som hun taklet bra under omstendighetene, med stort engasjement og pågangsmot. Hun og Torbjørn bestemte seg for å flytte til Canada i 1969 for å prøve lykken der. Torbjørn fikk seg raskt jobb som tredje maskinist med Shell Canada på en oljetanker. Jo-Anne jobbet også i en kort periode, før hun fødte sin første sønn, Tore-Jan i Montreal 23. oktober 1970.
Da Torbjørn ikke fikk brukt sin utdanning som maskinsjef I Canada, grunnet andre regler enn Norge bestemte de seg for å flytte. Jo-Anne, Torbjørn og Tore-Jan forlot Canada og flyttet til Norge, nærmere bestemt til Oslo våren 1971.
Der bodde familien først på Lambertseter og deretter flyttet de til Majorstua som var der familien slo rot og ble litt større når hun og Torbjørn fikk en sønn til Mikael som ble født 3. februar 1976.
Gjennom sine to sønner, fikk hun også gleden av å bli bestemor til tre flotte barnebarn som betydde utrolig mye for henne.
Conrad (sønn til Tore-Jan og Thiam) født 14. april 1998
William (eldste sønn til Mikael og Bianca) født 27. juni 2009
Phillip (yngste sønn til Mikael og Bianca) født 15. mai 2015
I de 46 årene som Jo-Anne levde i Norge, hadde hun mange forskjellige deltids og korttids stillinger med kontorarbeid innenfor offentlig sektor, primært helsevesenet, før hun til slutt var så heldig å få seg jobb i Norad, hvor hun som kontordame fikk muligheten til å stige i gradene takker være de bekjentskapene hun stiftet, hennes gode humør, profesjonalitet, pliktoppfyllende og trofaste integritet med hensyn til sine arbeidsoppgaver, samt at hun var en mester i å organisere og passe på sine kollegaer. Mot slutten av sin karriere hadde hun jobbet seg opp til kontorfullmektig (med ansvar for Amor avdelingen) og dette til tross for at hun parallelt hadde oppdratt og passet på sine to barn og ektemann som alltid fikk høyeste prioritet. Hun ble av alle som kjente henne sett på som en veldig glad og positiv, karismatisk dame og som en svært empatisk person med mye omsorg for sine omgivelser og alle mennesker hun kom i kontakt med.
Jo-Anne kalte Norge sitt hjem i den siste halvdelen av sit liv. Hun valgte å flytte fra sitt hjemland som ikke var enkelt, men hun var alltid takknemlig for at barna hennes vokste opp i et sunt og trygt miljø, med fokus på tradisjoner og gode sterke verdier.
De siste 10 årene av Jo-Anne sitt liv ble hun mer og mer plaget av sykdom som gjorde det gradvis vanskeligere for henne å gjøre det hun likte mest som var å reise og være sosial med venner og familie. På tross av hennes sykdom, stilte hun alltid opp for mann, barn, barnebarn, naboer og venner til siste slutt og hun gjorde så godt hun kunne og alltid med et stort smil om munnen.
Hun sovnet stille inn i sin egen seng Torsdag 20. april.
Jo-Anne (Pikenavn Dunkerley) Beatrice Henden vil alltid bli dypt savnet av alle oss som sto henne nær og de som lærte Jo-Anne å kjenne.
Peace and Love
Jo-Anne Henden (Pikenavn Dunkerley) ble født i Halifax, Nova Scotia på østkysten av Canada. Hennes far (George William) var en løytnantoffiser I den kanadiske marinen mesteparten av livet. Hennes mor (Margaret Walker) var utdannet grunnskolelærer for barn med spesielle behov. Jo-Anne og hennes søster, Lois, hadde en fantastisk barndom og oppvekst og tilbrakte de fleste somre i barndommen på en familiehytte de hadde ved Northumberland-stredet i New Brunswick. Det var starten på Jo-Anne’s livslange kjærlighet til havet.
Hun gjorde det bra på skolen, men hennes virkelige lidenskaper var sport og sosialisering med sin store vennekrets. Hun var en ivrig svømmer og fikk bronse medalje og livvakt sertifisering. Hun jobbet som frivillig svømme lærer for funksjonshemmede barn. Jo-Anne fulgte i sin mors fotspor og tok lærerutdanningen. Hun underviste i grunnskolen i noen år før hun møtte sin fremtidige ektemann.
Jo-Anne møtte Torbjørn Henden i Montreal i 1965. Torbjørn jobbet da som maskinsjef hos Olsen og Ugelstad på M / S Svanefjell og det startet med at Torbjørn inviterte Jo-Anne ut på middag og dans og de fant tonen ganske raskt. Torbjørn spurte Jo-Anne om å gifte seg med han året etter og hun sa ja.
Jo-Anne ankom Norge i juli 1967. Jo-Anne og Torbjørn ble gift i Oslo i desember 1967 med påfølgende bryllupsreise i Sandefjord.
Det første året var vanskelig for Jo-Anne. Torbjørn var ute på sjøen tre måneder av gangen for å kunne forsørge familien og Jo-Anne var alene i lengre perioder I et nylig kjøpt hus litt utenfor Oslo på et sted som heter Kråkstad. Hun hadde ingen slektninger, venner, jobb, og heller ikke snakket hun norsk på den tiden, så det var en stor utfordring, men som hun taklet bra under omstendighetene, med stort engasjement og pågangsmot. Hun og Torbjørn bestemte seg for å flytte til Canada i 1969 for å prøve lykken der. Torbjørn fikk seg raskt jobb som tredje maskinist med Shell Canada på en oljetanker. Jo-Anne jobbet også i en kort periode, før hun fødte sin første sønn, Tore-Jan i Montreal 23. oktober 1970.
Da Torbjørn ikke fikk brukt sin utdanning som maskinsjef I Canada, grunnet andre regler enn Norge bestemte de seg for å flytte. Jo-Anne, Torbjørn og Tore-Jan forlot Canada og flyttet til Norge, nærmere bestemt til Oslo våren 1971.
Der bodde familien først på Lambertseter og deretter flyttet de til Majorstua som var der familien slo rot og ble litt større når hun og Torbjørn fikk en sønn til Mikael som ble født 3. februar 1976.
Gjennom sine to sønner, fikk hun også gleden av å bli bestemor til tre flotte barnebarn som betydde utrolig mye for henne.
Conrad (sønn til Tore-Jan og Thiam) født 14. april 1998
William (eldste sønn til Mikael og Bianca) født 27. juni 2009
Phillip (yngste sønn til Mikael og Bianca) født 15. mai 2015
I de 46 årene som Jo-Anne levde i Norge, hadde hun mange forskjellige deltids og korttids stillinger med kontorarbeid innenfor offentlig sektor, primært helsevesenet, før hun til slutt var så heldig å få seg jobb i Norad, hvor hun som kontordame fikk muligheten til å stige i gradene takker være de bekjentskapene hun stiftet, hennes gode humør, profesjonalitet, pliktoppfyllende og trofaste integritet med hensyn til sine arbeidsoppgaver, samt at hun var en mester i å organisere og passe på sine kollegaer. Mot slutten av sin karriere hadde hun jobbet seg opp til kontorfullmektig (med ansvar for Amor avdelingen) og dette til tross for at hun parallelt hadde oppdratt og passet på sine to barn og ektemann som alltid fikk høyeste prioritet. Hun ble av alle som kjente henne sett på som en veldig glad og positiv, karismatisk dame og som en svært empatisk person med mye omsorg for sine omgivelser og alle mennesker hun kom i kontakt med.
Jo-Anne kalte Norge sitt hjem i den siste halvdelen av sit liv. Hun valgte å flytte fra sitt hjemland som ikke var enkelt, men hun var alltid takknemlig for at barna hennes vokste opp i et sunt og trygt miljø, med fokus på tradisjoner og gode sterke verdier.
De siste 10 årene av Jo-Anne sitt liv ble hun mer og mer plaget av sykdom som gjorde det gradvis vanskeligere for henne å gjøre det hun likte mest som var å reise og være sosial med venner og familie. På tross av hennes sykdom, stilte hun alltid opp for mann, barn, barnebarn, naboer og venner til siste slutt og hun gjorde så godt hun kunne og alltid med et stort smil om munnen.
Hun sovnet stille inn i sin egen seng Torsdag 20. april.
Jo-Anne (Pikenavn Dunkerley) Beatrice Henden vil alltid bli dypt savnet av alle oss som sto henne nær og de som lærte Jo-Anne å kjenne.
Peace and Love
Et solskinsmenneske er ikke mer,. Jo-Anne er død. Sprudlende vital og fargerik, som ingen andre ,men er ikke mer. Bursdags og julehilsener treff på Majorstua og i Henda alt er slutt Tenker på familien din hvor mye de har mistet ,med deg .Vi bøyer vårt hode i stille sorg .Minnes deg i all vår tid du var kjærlig god og blid . Vil i fred Jo-Anne. Siste hilsen fra Turid og Svein Hoel
Kjære, søte Jo-Anne. I dag skal vi ta farvel med deg. Det er så ufattelig at du er borte. Vi har hatt så mange fine stunder med deg. Du var alltid i godt humør. Ida og Emil husker spesielt godt at du i bursdagene til William og Phillip alltid hadde med en liten gave til dem også.
Vi vil aldri glemme deg, stemmen din, at du sa "the" foran alle substantiv, hvor glad du var i å snakke med oss og at du alltid var glad for å se oss.
Hvil i fred, Jo-Anne!
Jeg minnes Jo-Anne med glede.
Som barndomskamerat av Mikael ble jeg tidlig kjent med deg Jo-Anne.
Du tok alltid oss kameratene imot med godt humør og den største vennlighet.
Slik vil jeg huske deg.
Hvil i fred!
Kjære tante Jo-Anne, vi var så heldig som fikk lov å bli kjent med deg. Du var alltid like blid og imøtekommende til alle. Du fikk oppleve mye på dine reiser, noe du var flink og dele med oss.
Takk for alt og Hvil i fred
Det var med stor sorg vi mottok meldingen om at vår tidligere, kjære kollega Jo-Anne Beatrice Henden døde 20. april, 76 år gammel.
Jo-Anne ble født i Halifax, Nova Scotia, Canada i 1940. Hun var utdannet lærer ved McGill University i Quebec og hadde et variert yrkesliv i Canada i ti år, før hun giftet seg med Torbjørn Fritjof Henden og flyttet til Norge. Etter å ha vært hjemme noen år med de to sønnene Tore-Jan og Mikael, hadde Jo-Anne ulike stillinger som administrativ konsulent i flere norske etater. Til Direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad, kom hun første gang i 1988. I Norad hadde hun en lang yrkeskarriere og arbeidet i flere avdelinger. Fra 2004 til hun gikk av med pensjon i desember 2010, arbeidet hun i Avdeling for metode og resultater i Norad.
Vi er mange i Norad som hadde gleden av å jobbe med Jo-Anne. Hun var dyktig i jobben, ryddig og alltid nysgjerrig på nye utfordringer. Ikke bare administrerte hun oss slik at vi fikk jobben gjort, hun husket alle bursdager og merkedager. Hun var alltid positiv, omgjengelig og omsorgsfull. Da vi jobbet sammen i Avdeling for metode og resultater, tok hun vare på oss – og på våre familier. Og hun var oppmerksomt tilstede når vi ikke hadde det så greit. Med sin fantastiske sjarme og smittende latter bygget hun nettverk med alle. Hun pyntet med røde, selvlagde hjerter til enhver festlig anledning. Det gikk på norsk-canadisk og hver morgen ble vi møtt med «hi sweetie». For oss var Jo-Anne helt spesiell.
Vi har mistet en tidligere kollega som var høyt verdsatt. Våre varme tanker går til Jo-Annes familie.
På vegne av gode venner og tidligere kollegaer i Norad
Marit Brandtzæg
Assisterende direktør
Deepest Sympathy for your loss. I'll always remember Jo - Anne's smiling face and her great sense of humour. I'm certainly glad I was able to spend time and got to know her over the years in Toronto.
Min dype medfølelse går til Jo Anne's familie. Jeg ble tidlig kjent med deg Jo Anne gjennom vår felles familie. Og alltid like blid, festlig og inkluderende , du vil bli savnet -mest blant din familie, men også for oss som var så heldig å få lære deg å kjenne. Jeg ønsker fred med minnet ditt og sov i ro .
Vår kjære, snille og omsorgsfulle Jo-Anne er gått bort og etterlatt seg den dypeste sorg og savn.
Vi ble kjent med henne på et Helsesenter i Oslo i 1986.Vi dannet Nilleklubben og har hatt jevnlige treff gjennom årenes løp.
Hun hadde enestående evne til å oppnå kontakt med folk , hadde morsomme kommentarer, smittende latter, gavmildhet og godhet
Våre tanker og medfølelse går til hennes familie.
Takk for alle gode minner.
Hvil i Fred.
Sissel Sivertsen og Anne Berrum
Kjære Jo-Anne sin familie. Jeg ble trist da jeg lærte at Jo-Anne er borte. Som dere skriver, så gikk hun bort så alt for tidlig.
Jeg var kollega av Jo-Anne i flere år. Hun var en fantastisk dame. Hun hadde humor og omsorg, og tenkte på alle. Hun var svært inkluderende. Vi var alle svært glad i Jo-Anne.
Hilsen Inger Kristine Stoll
Hadde Jo-Anne som god kollega her i Norad i mange år, hun var en helt spesiell person med omsorg for alle og hun spredte glede rundt seg. Takk for alle gode minner!
Jeg har bare gode minner om Jo-Anne, fra Lambertseter og Majorstua. Rausheten, vennligheten, gjestfriheten. Dypt savnet. Takk for muligheten til å si det her.
Vi minnes praten, latteren og ditt gode humør. Vi minnes alle gangene vi var samlet for å feire bursdager og høytider i Drøbak hos Mikael, Bianca, William og Phillip. Det var så koselig. Du ble brått revet bort og dypt savnet. Vi ser tilbake på de gode minnene.
Mange gode minner fra barndommen da jeg var på besøk hjemme hos Tore-Jan. Jeg husker spesielt Jo-Annes alltid nærværende gode humør og smil som alltid skapte en varm atmosfære. Spaghettien til Jo-Anne var fantastisk, og jeg husker fremdeles den helt spesielle tomatsausen bare hun kunne lage. Hvil i fred!
Jeg vil alltid huske ditt store varme smil og din herlige latter, det kom rett fra hjertet!
Du fikk meg alltid til å føle meg så velkommen og var alltid så glad når vi snakket sammen.
Takk for de gode minner Jo-Anne!
Hvil i fred